Hei, nå var det lenge siden jeg har blogget..
Nå er det ett år siden jeg ble skrevet ut fra Kongsgård (Klinikk for Rehabilitering). Jeg brukte rullestolen til det meste, men klarte å forflytte meg fra stolen til senga, men måtte fortsatt ha hjelp ved dusj osv. Det var nå jeg fikk besøk av det fantastiske rehab teamet fra Vennesla, de kom hjem til meg å begynte med opptreningen, det begynte i det små og ble mer og mer trening etterhvert.
det gikk ikke lange tiden før jeg var oppe å gikk på beina, og rullestolen ble mindre og mindre brukt.
Jeg bet tennene sammen og ga gass, trente på formiddagen og ettermiddagen, og enhver situasjon så jeg på som trening.
Senere var jeg med på forskjellige tilstelninger med jobben, og begynte å trene opp den sosiale biten igjen også, her ble jeg godt mottatt og fikk hjelp tildet meste.
På nyåret begynte jeg å jobbe 10% og det første som møtte meg på jobben var en god gjeng kollegaer og en IPAD lå på pulten, med hilsen fra kollegaene, utrolig varmende, så tusen takk til alle kollegaer hos Atea i Kristiansand og Arendal.
Påsken håpte jeg at vi kunne nyte på en holme med båten og familien, men sånn gikk det ikke, båten kom ikke på vann før i mai, og først fikk jeg oppturen ved at jeg klarte å håndtere båten, og brygga ble bygget slik at jeg enkelt og greit kunne komme meg ombord. Vi forsøkte oss på noen turer i området, men utfordringene kom i fleng..
Finne plasser der jeg kunne komme i land trygt, fortøyninger ble konas jobb, i tillegg ble det hennes jobb å lufte vår 4 bente kompis, og ikke minst var det hun som måtte løpe etter ungene, så det ble litt mye og turene ble ikke samme kosen som tidligere, dette ble et stort nederlag og skudd for baugen for en båtkjær kar som meg.
Bryllupet ble gjennomført med brask og bram og gikk som planlagt siste dagen i april, vi var heldig med været og lokasjonen var knall, så dette ble en lykkelig dag for oss.
Sommeren i år ble en innholdsrik sommer, tross handicappet.
Hele familien dro til Frankrike og koste oss i 14 dager i La faviere. hærlig med 35-40 grader, hærlig mat og et fantastisk miljø, dette gjorde godt for kropp og sjel, og ikke minst for bevegeligheten i arm og bein.
Båten ble solgt, også den ibizaen jeg tok i innbytte, så nå er vi helt båtløse. 😦
På sensommeren fikk vi oss en bryllupsreise til Roma, her koste vi oss masse med skikkelig ekte og god italienske delikatesser. og Roma var virkelig en kjærlighets by å dra med sin kjære til. og ja, vi kastet mynt i fontain de trevi, så vi skal vist komme oss tilbake til roma senere. 🙂
En Campingvogn ble kjøpt inn som erstattning for båten, da vi er glade i å farte rundt å oppleve nye ting og steder, og jomfruturen gikk til Lista fyr. Ikke så lange turen og har vært der før ja, men var mest for å teste og turen var virkelig en positiv start på livet som camper. se mer på http://camping.ulvseth.no
Ikke bare har jeg fått bilen fikset med rattkule, men har også fått oppgradert førerkortet til BE så nå kan jeg dra tung henger, og siden bilen kan dra 1800 kilo, så har vi litt å gå på, vogna veier nå med opp pakking 1430 kilo, og den har max totalvekt på 1450 kilo. så vi kan ha inn 20 kilo med kjøtt og brus.
Utover dette og daglig trening har ting skjedd med bevegelighet og førlighet i arm og bein, men dessverre ikke så mye som jeg har ønsket og håpt på.
Jeg klarer å vri på hånda, bøye ut og inn albuen og håndleddet klarer jeg å bevege litt på. Fingrene har jeg selektiv kontakt med, men klarer ikke å strekke fingrene, bare gripe, men for å gjøre noe med dette har jeg nå satt meg opp på venteliste for botox behandling av de spastiske musklene, dvs botoxen lammer de musklene som strammer hånda og mens de er lammet kan jeg fokusere på å trene strekkerne, slik at når botoxen går ut etter 3 måneder, vil strekkerne forhåpentligvis være sterke nok til å vinne over gripe musklene.
Dessverre er det vente tid på slik behandling.
Men, jeg har fått time til en fysioterapaut hos Sørlandsparken Tverrfaglig Helse som har godkjenning for A.R.T (Active Release Technic), han skal se på meg og se om det er noe han kan bidra med også, uansett blir det en spennende tid i møte.
Treningen går sin gang, og jeg er til trening/behandling hver dag og kun helgene fri for å samle krefter, det tar på, men så er jeg nå i bedre fysisk form enn jeg var før slaget og vekta er jevt rundt 80 kilo, noe jeg ikke har veid siden jeg var 17 år eller noe sånn.
Jeg har flere ganger fått spørsmål om hvordan jeg holder ut og hvor jeg henter pågangsmotet og tålmodigheten fra, og det er ikke lett å forklare, men kort og presist svar på det er at jeg tidlig tok et valg.. det stod mellom å ligge der å ikke kunne gjøre noe å vente på at ting skulle bedre seg, eller.. jeg kunne ta tak i det å gjøre noe med det, og eneste alternativet for meg var å bekjempe det, mine 2 små barn, hunden, kona og resten av familien vil ha meg tilbake, og ikke minst, jeg har hele livet vært en fighter og lar meg ikke knekke så lett.
Siden jeg var liten har jeg levd etter mottoet: «det som ikke dreper meg, gjør meg bare sterkere». og selv om det denne gangen var nære på, så var det ikke min tur denne gangen.
Men en siste ting, har du sjekket ditt blodtrykk i det siste?
Freddys vei tilbake til livet- Blogg 