For 5 år siden falt alt i grus for oss, vi ble en slagrammet familie. Jeg fikk hjerneblødning/slag og familien ble pårørende til en slagrammet. Hvordan skulle fremtiden bli? Standard spørsmål ved intervju er ofte, «hvor ser du deg selv om 5 år?». Har du tenkt på dette noen gang?, hva gjør du om 5 år? og hva skal du ha gjort i løpet av disse 5 årene? Hva hadde du sett for deg om du lå lam i ei sykeseng og familien stod rundt deg og ikke ante hva fremtiden ville bringe?
Siden dagen jeg ble rammet har det skjedd utrolig mye i livene våre, ting jeg ikke hadde en anelse ide om at kunne skje. Jeg så mørkt på det meste og klamret meg til håpet om at trening og innsats kunne hjelpe. Jeg kjente på kroppen og så små forbedringer underveis, hver forbedring ble tatt i mot med glede.
Jeg begynte å sette meg mål, først mål jeg så var oppnåelige, deretter hevet jeg målene til noe jeg måtte kjempe litt ekstra for å klare, som f.eks at jeg skulle klare å komme meg opp på prekestolen. Dette virket med en gang som et uoppnåelig prosjekt, men når gode venner stilte opp og raskt responderte «hvis du skal opp til 
Prekestolen, ja da vil jeg være med deg opp å hjelpe deg» og dette varmet godt i hjerte mitt, vi var ikke alene. De små ordene ble som bensin på bålet, det tydet påat noen trodde på meg, og da skal jeg pokker meg ikke svikte dem. Datoen ble satt. Og prekestolen ble besteget!
Når jeg nå 5 år etter ser tilbake på hva som har skjedd er jeg utrolig glad for at jeg den dagen valgte å fokusere på trening og atter trening og at jeg satte meg hårete mål. Jeg er overbevist om at har bringt meg lengre og høyere enn om jeg ikke hadde gjort det.
Når jeg tenker på høydepunktene som blant annet besteget Prekestolen med gode venner, Syklet og fullført Styrkeprøven fra Eidsvoll til Oslo på 7 mil med kollegaer, besøkt storbyer som Roma og New York med min kjære kone, vært på camping ferie med hele Barna og kona rundt i Europa (730 mil med bil og campingvogn), vært i Eiffeltårnet i Paris, Syklet mange mil med på sykkelturer i Norge og utlandet med hele familien, kommet meg i 100% stilling hos min arbeidsgiver Atea igjen.
Gleden ved å bidra i styret i Landsforeningen for slagrammede som Leder for LFS Agder og sekretær i sentralstyret og som styremedlem i Norges Handicap Forbund Agder. Det frivillige arbeidet gir meg mye og jeg håper at dette kan være med på å kjøre opp spor slik at de som kommer etter meg får en bedre løype.
Nå har min kone og jeg blitt forespurt om vi kan prate litt på et seminar om dette med å være pårørende til slagrammet, veldig positivt å bli spurt, dette tyder på at det jobbes med å bedre tilbudet for pårørende, så hvis vi kan bidra der med vår historie, så gjør vi mer enn gjerne dette. Alt for å hjelpe de som kommer etter oss. Og når det rammes ca 5 i timen så er det ikke tvil om at behovet er der. og det er så utrolig viktig at de pårørende også får hjelp og oppfølging, de skal tross alt leve med personen resten av livet. Om de blir forberedt godt så vil dette gå bra.
Underveis har jeg å startet opp å lagt ut mye på Youtube kanalen min: https://www.youtube.com/user/ulven75 Dette for å inspirere flere til å ikke gi opp etter alvorlig sykdom og vise at det nytter å kjempe. Klikk deg gjerne inn på kanalen min å abonner på den, det kommer plutselig nye videoer der.
Når det kommer til dette med å lage videoer så er det noe som interesserer meg, jeg får brukt kreativiteten og fantasien min. Jeg har tidligere filmet endel når jeg syklet og laget videoer av dette, men i senere tid er det blitt mer sykling på samme veier og det begrenser seg for hvor artig det er med filmer fra samme områder 😉
Jeg fikk også god hjelp til å kunne begynne med droneflyging, som tidligere modellfly entusiast så var dette knall å få til. Her om dagen kom også godkjenningen fra Luftfartstilsynet som gir meg lov til å kunne filme og ta bilder med drona mi, eller RPAS enheten min som det også heter. så nå er jeg en lisensiert RPAS pilot.
https://www.facebook.com/dronetjeneste er adressa til siden min, besøk og trykk gjerne på «liker» på denne siden også 🙂
Hvis du kjenner noen som ønsker bilder eller video av hus, gård, eller eiendom så er det bare å dele i vei 🙂 Dronevideo/foto er rent hobby prosjekt, men det hadde vært gøy om det kunne ha kommet inn oppdrag som kan være med på å finansiere oppgraderinger av utstyret og senere finansiere lisensen, denne kommer til å koste penger etterhvert.
For å bedre på video kvaliteten fra sykkelturene mine ønsker jeg meg en håndholdt gimbal som denne, den planlegger jeg å feste på sykkelen slik at jeg slipper hopping og hakking i videoene og på denne måten å kunne lage bedre inspirasjonsvideoer fra sykkelen.
Kombinert med sykkel og drone så håper jeg at det kan være med til å bidra på videoproduksjonen min 🙂
Og når vi er inne på dette med sykkel. Jeg tror jeg har gjort noe «dumt», for Bardum AS var innom på en konferanse her i sør og hadde med seg en fulldempet HPVelotechnic Scorpio fs, altså en lik sykkel som min, bare med dempere, denne fikk jeg prøvd noen runder. Den var fantastisk, og med tanke på nakketrøbbelet jeg sliter med var denne meget behagelig å sykle på over humpler og ulendt terreng. Jeg har spurt om pris på denne med min i innbytte, for denne sykkelen var virkelig god.
Gekkoen min er super og sykle på den også, ingenting feil med den, men for meg som gjerne tar turer på grusveier og ulendt terreng OG ønsker 26″ hjul for å holde følge med andre sykler uten å tråkke meg i hjel, så er dette nærmest en perfekt sykkel for meg
Med det rette oppsettet på den Scorpioen, så har jeg en sykkel for livet, dempingen var behagelig og med den nye el motor løsningen sammen med et 26″ hjul så vil det gi oss mange fine turer. Håper dette kan løse seg på en måte.
Hverdagen min i dag, 5 år etter består i 100% jobb, Fysioterapi og trening 2 ganger i uken, slagkafe en gang i måneden og div styremøter med LFS og NHF innimellom, hjemme prøver vi å pusse opp loftet selv da vi ikke har økonomi til å sette dette bort til fagfolk, så dette tar mye tid, men vi tar litt og litt når vi har overskudd til det.
Barna vokser og går på skole, aktiviteter med dem og resten av familien, i helgene prøver vi å koble av med campingliv eller stelle med drivhuset vårt, begge deler er terapi i seg selv.
Jeg hadde aldri i livet klart å oppnå alt dette hadde det ikke vært for den fantastiske støtten og oppbakkingen jeg har fått fra familien, venner, kollegaer, arbeidsgiver, bekjente og ukjente. All støtte og gode ord er som bensin til bålet, og jeg nekter å gi opp, for man har ikke feilet før man velger å ikke prøve igjen.
Husk og si til deg selv: Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid
Freddys vei tilbake til livet- Blogg 