Den 13 sept 2020 var det 10 år siden jeg lurte døden, livet tok en brå vending. Denne morgenen gikk jeg på jobb, lite viste jeg da at det skulle ta ca 3 måneder før jeg skulle komme hjem igjen. Hjerneslaget skjedde mens jeg var ombord på båten vår i Otra, til alt hell så var min gode venn Bjørn tilstedet og skjønte at noe var galt på gang. Takket være hans reaksjoner så kom jeg meg på sykehuset og fikk hjelp.Sykehuset i Kristiansand sendte meg til riksen i Oslo (med bil).
Det viste seg at jeg hadde hatt en kraftig hjerneblødning.
Dette resulterte i at jeg var lammet i venstre side, var rimelig «slaff i leppa», ingen muskelatur i kjernen slik at jeg var ikke i stand til å sitte oppe, klarte ikke å vri meg i sengen, og jeg var helt satt ut.Heldigvis ble jeg syk i Norge, vi har et fantastisk helsevesen med personell som vet å ta vare på en som har gått på en smell.Samtaler med sykepleiere, leger, ergo – og fysio terapauter ga meg tilbake troa på at livet var ikke over, men at livet fremover var full av muligheter, men en måtte kjempe for det selv, de kunne ikke trene for meg, men de ville trene med meg.
Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg sammen med familien klare. Jeg ble så fokusert på å trene meg opp at det irriterte meg når jeg ble satt til å tegne klokker, drive med matte og andre lignende oppgaver, lite visste jeg da at det de egentlig gjorde var å lokalisere hvilke deler av hjernen min som var skadd. De ville teste mine kognitive skader.
Men det ble mye tid til trening, trening og atter trening, det ga resultater, plutselig klarte jeg å bevege meg på bena igjen og jeg fikk mer og mer styrke i kroppen. Men jeg sov mye på den tiden, hjernen trenger mye hvile hørte jeg.Det ga resultater, og jo større innsats jeg la inn, jo større ble det synlige resultatet. jeg ble en kronisk optimist og velger å se etter løsninger fremfor problemer.
Det var ikke før jeg fikk meg sykkel at jeg fikk overskudd av energi igjen. Den ga meg muligheten til å få opp pusten og trene kondis samtidig som jeg kom meg ut i aktivitet og fikk kjenne på naturen. Nå har jeg sykkel på hjernen og hver gang jeg føler meg tom for energi, tar jeg meg en sykkeltur.
Jeg var også veldig klar på at ufør var ikke noe for meg, jeg ville tilbake på jobben hos Atea (The Place 2 Be), så jeg spurte om jeg kunne få prøve meg i jobb igjen, noe som jeg selvfølgelig kunne. Jeg fikk komme å prøve og føle meg frem, det resulterte at jeg over ca 1,5 år jobbet meg fra 10, til 20 og opp til 100% jobb igjen.Men jeg kjente etterhvert at 100% ble litt for mye for meg og hodet klarte ikke å henge med, men etter samtaler med legen min, nav etc så kom vi frem til at jeg kunne yte 100% i en 50% stilling, og etter hvert fikk jeg ordnet det slik at jeg kunne jobbe 50% og ha 50% uføre, dette har fungert veldig bra for meg.
I tillegg så er jeg en person som brenner for å hjelpe andre, derfor har jeg engasjert meg i Landsforeningen for Slagrammede(LFS) og i Norges Handikapforbund(NHF), jeg er regionleder for NHF Agder, lokallgsleder for LFS Agder, i tillegg er jeg styremedlem i LFS sentralt. Det frivillige arbeidet er noe som gir slaget mitt en mening, det skjedde ikke bare for å irritere meg 😝 Det gjør meg godt å kunne hjelpe andre, i tillegg så er jeg med på lag med mange andre supre og jobber for å bedre handikap politikken i Norge, Jeg ser frem til den dagen Norge er et likestilt land hvor personer med funksjonsnedsettelse får samme tilbud og muligheter som alle andre.
Jeg er også med på å etablere og drive Skaperhuset Sør, et tilbud til de som ikke er interessert i idrett, fotball osv. Her kan man få brukt kreativiteten med 3d printing, trearbeid, håndverk osv. et tilbud for alle aldre.
Når jeg blir spurt om jeg kan holde foredrag om historien min blir jeg glad, for da kan jeg nå ut til flere og gjøre livet enklere for andre også.
Slaget lukket kanskje en dør for 10 år siden, men fy søren så mange andre dører som har åpnet seg siden.Når jeg tenker på alt jeg har fått til og gjennomført etter slaget, så velger jeg å feire denne dagen, for på denne dagen fikk jeg et nytt liv i gave. Jeg har valgt å leve MED slaget, og ikke la handikapet styre livet mitt. Jeg kan gjøre og delta det jeg vil, jeg må bare gjøre det på min måte, også trenger jeg nok litt mer tid.Jeg har vært på prekestolen, vært på tur til galdhøgpiggen, syklet Eidsvoll Oslo under styrkeprøven 2 ganger, bryllypsreise til Roma, tur til New York, Sierra Leone, reist på campingturer rundt i Eurpa, kan ramse opp mye mer..
En ting er sikkert, jeg hadde ikke klart dette uten den fantastiske støtten fra familien, venner, kollegaer, og andre jeg har møtt på underveis.
Så på denne dagen i dag er en dag jeg velger å se tilbake på alt vi har fått til og feirer i stedenfor å gruble. For hver gang jeg feiler, er jeg ett steg nærmere å klare det, en har ikke tapt før en velger å ikke prøve igjen.
og husk, Positivitet gror, der positivitet dyrkes.
Med disse ord vil jeg bare få ønske dere alle en super dag.
Freddys vei tilbake til livet- Blogg 