Om Mitt hjerneslag

Den 10 sept. 2010 ble jeg rammet av hjerneslag mens en god venn var tilstede.
Her er hans beskrivelse av hvordan det skjedde:

Historien om hvordan jeg opplevde det at en venn fikk hjerneblødning. Freddy, 35 år, (eier av båten ”Ulv1”) fikk hjerneblødning når jeg og en 4 åring var alene med han i båthavna.

På mandag var min samboers eldste datter, Elin 6 år, invitert i bursdag på Burger King i Sørlandsparken. Jeg ble litt lengre på jobb(i samme området), og møtte samboeren min Nora, Elin og Marleen(4) på parkeringsplassen utenfor Burger King. Nora leverte Elin i bursdagsselskapet, og jeg og Marleen dro ned til vår Master 820, innerst i Søylekilen, og gjorde den klar til en liten tur.

Etter en liten stund kom Nora, og vi kastet loss. Vi la oss til på Lyngøya utenfor Sømslandet, men pga plagsomme vindforhold og dårlig planlegging av meg, når jeg droppet anker, så ble vi bare et kvarter eller så, og så gikk vi hjemover 5 knops fart. Vi måtte jo uansett hente Elin etter 2 timer på Burger King. Så kom vi til hjemmehavna, fortøyde Masteren, og Nora dro igjen til Burger King for å hente Elin, og innom Sørlandssenteret for å kjøpe noen barnesko. Jeg og Marleen kjørte hjemover, for å få lagt Marleen i seng. Klokken var blitt over 1900, så det var blitt over leggetid for Marleen nå.

Da vi kjørte forbi Freddys båtplass på Torridalsveien, så så jeg at Freddy var i båten sin, så jeg spurte Marleen om vi skulle snu og snakke med Freddy, i stedet for å dra hjem og pusse tennene. Det syntes Marleen (selvsagt) var en god ide, så vi snudde, kjørte tilbake, og parkerte på østsiden av Torridalsveien, på jordet. Freddy hadde kjørt bilen (kona Helles stasjonsvogn) ned til båten, så den stod på vestsiden av veien. Vi kom ned til båten, og ble stående på brygga og prate med Freddy. Han hadde rengjort kalesjen for måkeskitt, og impregnert den. Så gikk vi en kort tur ombord, Marleen fikk låne toalettet, og så gikk vi ut på brygga igjen. Freddy satt seg da på huk på framdekket en kort stund og pratet med meg, som stod på brygga, og da han reiste seg opp igjen, sa han at noe kjentes litt rart ut.

I ettertid har jeg forstått at det var nok i dette øyeblikket Freddy fikk hjerneblødning.

Jeg gikk ombord igjen i båten, og stod litt ved siden av Freddy på fordekket, snakket litt med han, merket at noe var litt galt med han, men ingen av oss forstod ikke hvor alvorlig det var. Så slo jeg av hovedstrømmen og lukket kalesjen. Tenkte at hvis Freddy skulle bli syk så skulle han ikke tenke på at båten stod åpen. Freddy sa han trengte å bevege seg litt, så han gikk i land, og gikk litt frem og tilbake på brygga. Jeg så litt på han, og syntes han begynte å se småfull ut, og sa: Det er bedre at du spaserer på gresset, for ramler du så er det mykere. Freddy var enig, og tok seg opp på jordet. Der prøvde han å gå litt, støttet seg til bilen, og så gikk han å satt seg baki bilen. (Åpen stasjonsvogn)

Vi satt oss og snakket litt, og Freddy sa han hadde pustet inn nokså mye av kalesjeimpregneringen da han renset kalesjen. Jeg luktet på den, og den luktet veldig sterkt når jeg luktet rett oppi flaska. Han sa igjen at han føler seg ganske rar, men at han ikke hadde vondt. Jeg sa, at det er best jeg ber Nora stoppe når hun kjører forbi, sånn at hun kan ta med seg Marleen. Freddy ble sittende baki bilen, da jeg spurtet opp til min bil og hentet mobilen og blåtann handsfree’en til å ha på øret.

Jeg ringte Nora, og hun sa hun kommer med en gang, men at hun trengte minst ti minutter før hun kom. Fortalte litt mer om hva som hadde skjedd, og Nora(som forøvrig er sykepleier) sa jeg måtte ringe ambulanse. Jeg sa til Freddy at jeg ville ringe sykebilen, og han gikk med på dette. Jeg ringte 113, og sa, nølende og uklart, at min venn hadde noen rare symptomer, og etter kun få setninger så sa hun at de sender en ambulanse veldig fort. 113 dama fikk meg til å spørre Freddy om sykdommer osv, og hvordan han følte seg. Freddy sa bl.a. fødseldatoen sin til meg, jeg sa den videre til ambulansedama, men jeg blandet tallene. Tror jeg sa han var født i 76. måned. Det var virkelig en vanskelig situasjon å holde tankene klare i.

Dama på 113 var veldig flink til å fortelle meg hva jeg måtte gjøre. Jeg fikk klar beskjed om at det er kun dersom han slutter å puste at jeg får lov å legge seg ned i stabilt sideleie. Hodet skulle være øverst, for å redusere blodtrykket der hvor blødningen var! Etter ca et minutt ut i samtalen så ramlet nesten Freddy til (sitt) venstre, og jeg ble stående på kne foran han, sånn at han kunne støtte seg mot skulderen min. Freddy fortalte meg at han var svak i venstre arm, og jeg kunne se at ansiktet så utrykksløst ut på venstre side. Han snorket to ganger, og nå begynte det å gå opp for meg at dette var veldig, veldig alvorlig, og jeg ble veldig mye mer redd. Min bestefar døde av hjerneslag, og bestemor fortalte at det siste bestefar gjorde var å spise middag, snorke sittende ved bordet, og legge seg ned og dø.

Forskjellen er at Freddy er kun 35 år, ikke 80.

Nora kom til stedet etpar minutter før ambulansen, og hun smøg seg inn bak freddy, og dro han til seg, sånn at han kunne bruke henne som rygglene. Først gjorde Freddy litt motstand til dette, så slappet han av og lente seg litt bakover. Hun holdt rundt han, og strøk han over hodet og brystet, og opptrådte veldig beroligende. Det var enkelt å se at Nora opptrådte profft, og jeg, i forhold til henne, oppførte meg som en amatør i denne situasjonen. Siden Nora overtok ”holde Freddy oppreist jobben” kunne jeg reise meg opp fra min knestående posisjon foran Freddy, løfte opp Marleen (4 år), og løpe opp de 50 metrene og stenge henne inni bilen min, sånn at hun skulle slippe å se ambulansen. Etter å ha stengt henne inni min arbeidsbil, så kom jeg på at storesøsteren er jo inni nabobilen, så jeg flyttet henne over dit, og ga begge streng beskjed om at uansett hva som skjedde så måtte de ikke gå ut av bilen. Så løp jeg ned mot Freddy og Nora igjen, samtidig som 113 dama sa at ambulansen nærmet seg. Hun ba meg slå på nødblinken på bilen, sånn at de lettere kunne finne oss. Jeg gjorde så, og så sprang jeg opp på Torridalsveien igjen og fikk dirigert ambulansen ned. Jeg måtte tre ganger bekrefte til 113 dama at jeg hadde stoppet ambulansen før hun tillot meg å legge på telefonen. Ambulansen kjørte ned og parkerte på siden av bilen Freddy satt i. Nora fortsatte å holde Freddy, mens ambulansefolkene sjekket raskt hvordan det stod til med Freddy. Båren ble tatt ut, og vi fikk dratt Freddy over på denne, og trillet han inni ambulansen. Ambulansefolkene fortalte Freddy at det kom til å være mange folk rundt han når de kom til sykehuset, og at det var viktig at han ikke lot seg stresse av dette. Alle folkene var nødvendige for å gi han den hjelpen han trengte fort, sa de.

Nora kjørte opp til Helle, ble med henne inni stua, og fortalte henne de dårlige nyhetene. Jeg lot bilen min stå igjen nede ved båten, og tok Helle sin bil opp etter Nora, for å levere bilen til hjem til Helle. Før jeg kjørte, ga jeg ordre til en båtnabo som ankom, om at han skulle sjekke fortøyninger og kalesje på Freddy sin båt, selv om jeg allerede hadde gjort det. Jeg var nok ikke helt klar i hodet akkurat da. På vei til Helle ringte jeg faren til Freddy. Jeg snakket nok tydelig den første setningen med han, når jeg sa hvem jeg var, men jeg klarte ikke snakke sammenhengende, så han fikk nok bare med seg bruddstykker av hva jeg forsøkte å si. Men, jeg fikk sagt en ting tydelig til han, og det var at han og kona skulle komme seg i bilen med en gang, og kjøre opp til Kvarstein. Da jeg kom opp dit, hadde allerede Nora fortalt Helle hva som hadde skjedd med Freddy, og Helle gråt. Jeg tok med meg Freddys eldste datter, Silje, 5 år, med ut i bilen, og lekte sammen med henne, Marleen og Elin helt til Freddys foreldre ankom. Freddys far tok med seg Helle, og så kjørte de til sykehuset. Silje og Tommine, Freddys yngste datter på et år, ble igjen hjemme, passet på av hennes bestemor. Jeg og Nora kjørte ned Sødalsiden, og ved min gjensatte arbeidsbil gikk jeg og barna ut, sånn at Nora kunne fortsette til sykehuset alene, og jeg kunne dra hjem og legge barna. Grunnen til at jeg la barna og Nora dro med på sykehuset, var at vi tenkte Nora, i kraft av hennes sykepleierutdanning, kunne bedre formidle til Helle hva som skjedde på sykehuset, og berolige henne.

På sykehuset ble han lagt inn på intensivavdelingen, han fikk en målesonde inn i blodårene som kontiniuerlig leste av blodtrykket, og han ble medisinert av et datastyrt system som tilpasset medisineringen etter det løpende blodtrykket. De gjorde de det de kunne for å minimere skadene bl.a. ved å senke blodtrykket hans. De tok rønktenbilde av hjernen hans, og det ble påvist en blodansamling på 4,5x4x2,5cm midt inne i hodet.

Freddy ble dopet ganske mye ned, og lagt i respirator for å stabilisere pusten, og ble sendt med ambulanse til Rikshospitalet samme natt. Ble fraktet til Kristiansand igjen etter bare to dager i Oslo, han er nå stabil og på bedringens vei. Det er en vei som jeg tror blir lang og tung. Freddy er enda ganske lam i venstre side i kroppen. Han har litt kontakt med venstre bein, men svært lite kontakt med venstre arm.

Freddy har så lenge jeg har kjent han nesten ”mast” på å hjelpe til, dersom jeg skulle gjøre noe med båten f.eks, uten å be om noe tilbake. Han stiller alltid opp for å hjelpe til, og setter alltid andre foran seg selv. På vei inn i ambulansen var han mer bekymret for hvordan vi skulle fortelle at han hadde fått hjerneslag til Helle, enn å bekymre seg for sin egen tilstand.

Da jeg nylig besøkte Freddy på sykehuset sa han at han nå skulle virkelig kjempe for å komme seg opp igjen, og han skulle virkelig gå inn for å sende så mange som mulig til legen, for å ta en «EU kontroll» på kroppens tilstand. Selv nå, når Freddy har det virkelig ille, så tenker han på hvordan hans opplevelse og hva som har hendt han, kanskje kan brukes til at noen andre kan slippe å gå gjennom det samme!

Et lyspunkt: Freddy har benyttet tiden i sykesenga til å fri til sin Helle, og hun har sagt ja!
Vi ønsker de alt det beste for fremtiden, og gratulerer de med forlovelsen

Det er uten tvil at takket være Bjørn og Nora at jeg overlevde hjerneslaget, jeg står dem evig i gjeld til dem, Tusen takk for at dere reddet livet mitt.

Reklamer