Veien tilbake. Min kamp.

Min vei tilbake til livet.
Jeg har fått mange spørsmål om selve opptreningen etter hjerneblødningen og jeg vil prøve å beskrive litt i korte trekk hva jeg har vært igjennom, dette er basert på min hukommelse og hva jeg husker fra de 3 årene jeg har trent. For meg har det å finne motivasjon og energi til å stå på og trene, kommet til meg fra mine 2 skjønne barn, min kjære samboer/kone (som har stått ved min side og vært supersterk igjennom det hele) og jeg har en fantastisk utrolig støtte fra familie, venner, kollegaer og bekjente som stiller opp og følger meg og min familie i denne kampen. Det har vært glade og lystige dager, men det har også vært tunge sørgelige dager der jeg har måtte jobbe med meg selv for å få ut frustrasjonen. Og for meg så fikk jeg ut frustrasjonen ved å trene og gå i kjelleren for å hente ut det lille ekstra til å nå nye mål. Husk at det er i motbakke det går oppover, og ja det er tungt å gå i motbakker, men desto bedre blir det når man kommer til toppen. På slagavdelingen på SSHF begynte jeg med å trene på å sitte på sengekanten da jeg ikke hadde kontakt med musklene i mage regionen. Jeg klarte ikke å sette meg opp på egenhånd, og når de hjalp meg opp og slapp, tippet/veltet jeg til siden. Så det jeg måtte begynne med var å få liv i magemuskler (kjernemuskelatur) i buken for å få inn balansen igjen. Samtidig fikk jeg en «fløyte-lignende» sak som jeg skulle bruke til å blåse i, dette var til for å trene opp muskler i ansiktet. Jeg klarte ikke lengre noe så enkelt som å plystre.
De var også redde for om svelgemusklene var lammet, så jeg fikk ikke drikke eller spise før det var kontrollert at jeg hadde kontroll på spise/svelg muskelaturen. Jeg måtte også ha hjelp til å gå på do og sånn. Litt humor oppi det, men nå kan jeg å skryte av å hatt med meg 2 damer i dusjen uten å «tøyse» om det, og det mens Helle stod på utsiden 😉 De to pleiere måtte hjelpe meg siden Helle ikke fikk lov.

Etterhvert fikk jeg kontroll på sittingen begynte fysioterapauten meg med å hjelpe meg opp å stå opp på beina på egen maskin, men jeg måtte ha hjelp til å komme meg helt opp. Jeg klarte å stå i 10-20 sekunder før jeg måtte sette meg igjen, så de neste dagene kom fysioen regelmessig innom for å hente meg, og jeg måtte da ha hjelp til forflyttning fra seng til rullestolen og tilbake. Stolen hadde nakkestøtte og det som trengtes, for det var ikke mye krefter igjen i kroppen. I løpet av ca 13 dager ble det trent med fløyta, sitting, og forflyttning fra seng til stol, og reise seg fra stolen, stå litt, og sette meg igjen, fysioen ba meg ta 4 repetisjoner, jeg tok 8, senere tok jeg 3-4 ekstra for hver dag som gikk, og snart klarte jeg å ha kontroll på sittingen og forflyttningen, men jeg ble raskt utslitt og var veldig ustø.

I tillegg var smaksløkene mine lammet, så alt jeg spiste smakte lite og var litt som å tygge leverpostei uten smak. Stort sett var det jordbær yougurt jeg fikk i meg. I tillegg husker jeg at jeg fikk Nutri drikker fra Nutricia (en kunde jeg hadde når jeg jobbet i Oslo), så det var litt humor å se igjen kjente flasker. Etter noen dager uten skikkelig mat samlet vi en gjeng (nærmeste familie) og jeg fikk tilkjørt opp noen pizzaer fra Pizzakiosken på Tinnheia. Frank (min tidligere arbeidsgiver) hadde ordnet med gode pizzaer, og siden pizzaene var godt krydret fikk jeg en anelse smak av pizzaen. Den kvelden spiste jeg spiste 7 pizzastykker, og fikk i meg masse drikke som ga meg boost i energien. Det ble nesten en hel pizza til overs etter vi var ferdige med å spise, og denne sendte jeg inn på vaktrommet til pleierne hvor den ble godt tatt i mot 😉 Dagene fortsatte med trening på dagen, besøk på kveldene og avslapping med tv titting frem til sovetid.

En kveld kom en prest innom for en prat, og vi hadde en hyggelig samtale om alt mellom himmel og jord, alt meningen med livet og mye mer. Den kvelden ble jeg liggende å tenke og stirre på bildene av jentene som var hengt opp på veggen.
Der og da ble jeg enig med meg selv, i morgen skal jeg gjøre det, og neste dag når Helle kom var jeg klar. Jeg sa til henne.. «Du kjære.. jeg pratet litt med presten i går…» Hun ble litt forfjamset, og hun sa til meg at du skal da ikke dø. «Nei, men jeg har innsett hva som faktisk betyr noe for meg her i livet, og jeg lurer på om du vil gifte deg med meg…?» Helle ble igjen litt forfjamset, men hun sa ja.. (flaks for meg) og vi ble enige om at bryllupet skulle vi holde til våren. Datoen ble satt til 30 april 2011, og jeg sa at innen da skal jeg opp på beina å gå selv. Jeg beklaget meg for at jeg ikke kunne gå ned på kne.. men hun tilga meg for det og det ble en koselig dag med besøk og mye prat om våren og hva vi skulle gjøre osv.

I løpet av uken kom det en i fra Kongsgaard for å vurdere tilstanden min og om jeg var klar for å overføres til Kongsgaard for rehabilitering der. Det gikk bare noen dager så ble jeg hentet og kjørt i ambulanse over til Kongsgaard. Der ble de første dagene bestående av undersøkelser og tester for hvor mye skader det var i hjernen. På scanningen sa dem at blødningen min var på 4,5 x 2,5 x 1,5cm og midt i hodet mot høyre side. Når man får det på høyre side så går det som regel ikke utover talen og hukommelsen, så denne var så si uberørt hos meg. Likevel så testet de meg for kognitive og fysiske besvær, i tillegg fikk jeg muntlig beskjed om å holde meg vekke fra bilkjøring i 6 måneder.
Nå var det ikke akkurat det jeg ønsket mest da, å da det å ut å kjøre bil altså.. for det jeg var interessert i, var å komme i gang med opptreningen jo før jo bedre.
Det var så mye tester i starten at jeg ble litt frustrert over all testingen, men så begynte treningene. Jeg fikk ukentlige timeplaner, og da gikk dagene i vekking ca kl 7.30 videre til frokost kl 9. Etter frokosten så var det bare å komme seg på trening etterpå, dagene gikk stort sett i ergoterapi på formiddagen frem til 12. Det var middagstid, og når den var inntatt så var tid for fysioterapi frem til 15 tiden. Så var det pause frem til kveldsmat kl 18.
På kveldene hjalp Helle meg, og sammen trillet vi ned på treningsrommet. Der var jeg og noen til som trente i «smug» mens andre satt å så på tv.
Jeg hadde å mine kvelder foran tv´en jeg å, for jeg ble til tider veldig sliten både fysisk og psykisk sliten. Samtidig var det godt å kjenne at kroppen å ble sliten i blandt også, og treningen ga meg synlige resultater for fremgangen min som igjen ble bensin på bålet for å trene videre.

Treningen bestod primært i å få kontakt med muskler i ankel, legg, lår, biceps, triceps, og masse andre muskler jeg ikke husker navnene på nå. Det skal sies jeg ble veldig godt kjent med  anatomien i kroppen. Videre trente jeg mye på vektoverføring, reise meg ved bruk av muskler i begge beina, og ikke overlate alt til høyresiden. I ergoterapien ble det jobbet med å få armen og hånda med på spill igjen. En dag i uken var det utedag, da ble vi trillet opp til en bålplass i skogen ved siden av bygget. Der ble det servert kakao, kake og kjeks, og underholdning i form av quiz. En sosial happening jeg i starten var litt skeptisk til, for pleierne måtte hale og dra og slite med rullestolene vi satt i for å komme oss opp til plassen. Det jeg følte på da var at jeg følte jeg at jeg var til belastning noe jeg ikke likte.
Men etterhvert kunne jeg hjelpe til å sparke i fra med ett bein og sånn, og da gikk det litt bedre samt var det jo litt artig å vinne quizen hvor premien var en vaffel 😉 I tillegg hadde de andre konkuranser som gikk på det å reise seg fra stolen og gjøre øvelser på en stokk som var festet.

Jeg ble også spurt om jeg ville være med på bueskyting.. med ei hånd.. hmm.. armbrøst tenkte jeg da, men nei, vanlig pil og bue, det var ikke noe for meg på det tidspunktet.
Men jeg var interessert i så mye trening som mulig, så jeg sa ja til alt som kunne gi meg trening. Det hendte fysioterapautene trengte en til å være figurant når de skulle vise nye ting til de andre som jobbet på fysioen, og der stilte jeg gledelig opp.
For det som ikke dreper meg, gjør meg bare sterkere mener jeg. Og all trening er god trening, men lite viste jeg at jeg måtte sitte i kun shorts foran en gjeng med flotte kvinnelige terapauter 😉 Det skal sies at det gikk da bra det også.
Etterhvert fikk jeg lov til å dra hjem i helgene på perm, og det var en fin avkobling etter periode med mye trening og lite mat.

På Kongsgaard trente jeg på å gå i gangbane steg for steg, men det var ikke lett da jeg ikke fant balansen og beinet ville ikke lytte til mine kommandoer. Jeg ble fortalt at de regnet med at jeg ville gå igjen en gang i april/mai, eller noe sånn, og de ville ikke gi meg for store forhåpninger. Jeg nektet å gi meg, jeg skal på beina igjen. Den som gir opp har tapt sa jeg til meg selv.

Hjemme på perm tenkte jeg at nå fikk jeg tid til å spille xbox osv, men med bare ei hånd.. det ble vrient.
Bowling på WII’en ble jeg god til fra rullestolen, kjempegøy. 🙂 Endelig kunne jeg også være med på en aktivitet med hele familien. Og som nevnt har jeg en visjon om at «Det som ikke dreper meg, gjør meg bare sterkere», også har du ordtaket: «ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid». Dette er gode ordtak å leve etter. Samtidig er det noe som heter «to skritt frem, og ett tilbake».. det jeg likte bedre var, «2 skritt frem, og ett til´.. for selv museskritt bringer deg fremover.

Det ble mye tid til tenking i den perioden, og plutselig får de små detaljene større betydning. Om man blir villig til å prøve det meste, så jeg kontaktet en healer for å se om det kunne hjelpe meg. Det kunne i hvertfall ikke gjøre ting værre. Og neste kveld kom hun, vi hadde først en samtale, deretter la hun hånda på min venstre skulder, hvor jeg lukket øynene og slappet helt av. Det føltes ut som om jeg fikk varmt vann som rant nedover skulderen og brystet, og jeg fikk en indre ro jeg ikke hadde kjent maken til på lenge. Hele seansen varte i ca 30-40 minutter, men den natten var første natten siden skaden at jeg sov hele natta igjennom uten å våkne hver gang jeg skulle vri meg. Neste morgen var jeg helt uthvilt og våknet før de kom å vekket meg. Så den opplevelsen med en healer ar for meg en god opplevelse. Nå har jeg alltid vært en person som mener at det må finnes noe mer mellom himmel og jord som vi mennesker ikke kjenner til, så dette var for meg en positiv opplevelse. Ikke at det fikset skulderen i løpet av natten, men den roen jeg fikk i kroppen ga meg rom for å fokusere på konkret treningsplaner fremover med målrettede innsats.

Maten var for meg smaksløst, så måltidene mine på Kongsgaard bestod i en skål med corn flakes med skummet melk og syltetøy til frokost. En halv potet og noen biter av middagen, til kvelds klarte jeg ei skive, og noen ganger litt kjeks og saft i løpet av dagen, Helle kom ofte med yougurt til meg så jeg fikk i meg noe i hvertfall. Brus klarte jeg ikke å drikke, men jeg fikk i meg frukt biter som var kuttet opp og druer gikk det en del av. Men det var ikke så mye å juble for. I løpet av 3 måneder hadde jeg gått ned fra over 120 kilo og ned til 75 kilo, men gikk sakte opp til 80 kilo igjen da musklene som begynte å vokse igjen.

I slutten av november ble Helle og jeg fortalt at jeg skulle sendes hjem, og at jeg skulle følges opp av et ambulerende team i Vennesla. De skulle komme hjem til meg å trene med meg hjemme. Etter første møte med de på Kongsgaard ble jeg veldig optimistisk. Jeg fikk et veldig godt førsteinntrykk, og jeg kunne se frem til den tiden også. Jeg ga full gass på treningen mens jeg var på Kongsgaard, og ventet på klarsignal for å komme hjem.
Hjem sendingen ble riktignok utsatt et par ganger på grunn av at de hadde ikke fysioterapauten klar i kommunen på det tidspunktet, men i mellomtiden hadde Helle vært å pratet med de på treningssenteret i Vennesla og Vennesla fysikalske institutt fikk hun ordnet meg inn hos Bernt Usterud, slik at når jeg kommer hjem er dette klart også.
Hjemmet vårt måtte også tilpasses litt for å fungere for meg, så min far ordnet rullestol rampe opp til inngangspartiet, og kommunen kom å festet rekkverk til loftet i trappa, sugekopphåndtak i dusjen osv, det meste ble gjort for at jeg kunne fungere hjemme.

Dagen kom der jeg skulle hjem, og det var Helle som kom å hentet meg, rullestolen og all baggasjen min. Var blitt litt etter måneder på sykehusene. Det var litt merkelig følelse og skulle ut fra de vante treningsrutinene til hjem der jeg ikke hadde like mange muligheter for å trene med og på, men jeg må nok bare være kreativ tenkte jeg for meg selv. På vei hjem kjørte vi forbi båtplassen, men det ga meg ingen vond følelse av å se plassen skaden hadde skjedd, det gikk faktisk greit. Selv om jeg på Kongsgaard hadde blitt forespeilet at jeg nok kunne få litt vonde følelser ved å se igjen plassen, men det gikk bra, ingen såre minner.
Vel hjemme var det å pakke ut og gjøre seg klar til å fungere i hjemmet, Jeg klarte ikke å komme meg inn på badet alene pga en høy kant inn døren til badet, så Helle måtte vippe meg inn med rullestolen og jeg kunne forflytte meg over til doen med støtte. I dusjen fikk jeg en stol jeg kunne sitte på for å vaske meg.
Helle hadde ordnet med hjemmehjelp fra kommunen så jeg fikk hjelp til dusjene siden jeg trengte støtte inn og ut av dusjen, resten gikk greit, men det var litt merkelig å strippe foran forskjellige damer hver uke. Ellers i huset klarte jeg å komme meg rundt, men det er tungvindt i en rullestol, så jeg bestemte meg for at jeg SKAL opp på beina igjen, og med dette som fokus var det bare å sette i gang igjen med trening. Både egentrening og når jeg fikk besøk av ambulerende team. For selv hjemme følte jeg en trang for å trene. Jeg fant meg en plass jeg kunne plassere meg, låse rullestolen og øve på å reise meg og sette meg riktig uten fare for å ramle, samtidig kunne jeg trene på vektoverføring mot venstrebeinet.
I tillegg har vi en gang som er ganske smal, her prøvde jeg meg på å gå noen skritt da jeg kunne støtte meg i veggene og om jeg skulle falle så falt jeg ikke langt, i denne gangen gikk jeg frem og tilbake så ofte jeg orket. Det var vel ikke akkurat gange, men mer fremkomst, for jeg kompanserte med hofter, mage og det som var. men jeg kom meg da fremover.

3 ganger i uken fikk jeg besøk av rehab teamet og etterhvert ble jeg i tillegg hentet 2 ganger i uken av taxi og kjørt til trening hos fysioen i Vennesla. Rehabteamet med Kerstin Markwart i spissen som spesialsykepleier hadde med seg Marit Mjåland som er ergoterapeut. Vi fikk raskt en kjempegod kjemi, og treningen ble til lek og morro. De utfordret meg og jeg tok utfordringene på strak arm og kjørte på med treningen.Hjemme hadde jeg også rigget meg opp med krok i taket til slynge og trente armen med denne. Det stod ikke på kreativiteten, for den var det ikke noe feil med 😉 Jeg rigget og ordnet, folk rundt meg bare gliste og lo. Men det var jo bare positivt med allsidig trening tenkte jeg.

Hos fysioterapaut Bernt fikk jeg god mulighet for ekstra trening, da jeg fikk tilgang til treningssalen på Vennesla treningssenter. Der har de masse apparater, og vi lagde et program jeg begynte med som egentrening som oppvarming før det var tid for benken og behandlingen der. Dette var tungt, men jeg sa til meg selv at dette er eneste veien til toppen, så det var bare å bite tenna sammen og fortsette å trene. Jeg trente nok i hvertfall 20 timer i uka, og på kveldene satt jeg i godstolen og småtrente/tøyde der også. Etterhvert gikk treningen over fra å være slitsomt til en glede. All treningen ga resultater. Etterhvert ble det til at jeg dro opp til Rehabteamet på «heimen» for behandling og trene med ergo og fysio. Der på det stedet fikk jeg tilgang til flere/andre typer apparater og flere utfordringer som speiltrening, tøying, pinsettgrep trening osv.
Dagene bestod nå i å trene, trene litt til, uttøying, og se etter nye alternative løsninger som kunne hjelpe meg i min kamp.

Ved et par annledninger hadde jeg å troppet opp når jobben skulle arrangere ting, og blant annet et kundearrangementet Community. Dette er et sted der leverandører, kunder og mange flere møtes og man får både faglig, teknisk og sosialt påfyll. Jeg ble godt tatt i mot og kollegaene var veldig hjelpsomme og det var gøy å være blandt de igjen.

I sykeperioden har jeg fått besøk og hilsninger fra kollegaene mine på jobben (Atea, ThePlaceToBe), så i Februar 2010 følte jeg at jeg var klar for å prøve meg i jobb igjen, og etter samtaler med lege, arbeidsgiver, en representant fra Kongsgaard og en fra NAV ble det til at jeg skulle prøve meg sånn smått. Vi ble enige om at jeg skulle prøve å komme og være et par timer et par ganger i uka, så jeg begynte med 10%, og dagene bestod av å være tilstede og bistå med råd og tips til andre som trengte hjelp til å løse saker. Kunnskapen min satt der enda, og i tillegg kunne jeg bistå med å fjernstyre maskiner med trøbbel og hjelpe til. Første dag tilbake på jobb var det dette som møtte meg på pulten, en ipad med hilsen fra alle kollegaene mine en fantastisk gjeng som jeg trives godt i lag med. Jeg følte at de timene gikk raskt, og plutselig klarte jeg å være så og si hele dagen, og sakte økte jeg stillingsprosenten oppover først 20, så 30 osv. Jeg kjente på formen og lyttet til hodet, så når jeg kjente det var nok trakk jeg meg tilbake til et stillerom og tok litt tid for meg selv, også tok jeg en økt til, og når hodet sa stopp, dro jeg hjem for å slappe av. Hele veien har jeg blitt godt tatt vare på og jeg stor trives på jobb.

Dagene bestod nå av trening, trening, jobbing, behandling, trening. og sånn gikk nå tiden, og etterhvert økte jeg stillingen til  60%, og  siden jeg trenger tid til å trene har jeg fått tilpasset hverdagen slik at jeg kan kombinere trening og jobb.
Når arbeidsgiver kom ut med at de skulle sette verdensrekord med å ha 1000 mann på toppen av galdhøgpiggen sa jeg at der vil jeg å være med på.
Teamet i Vennesla med fysioterapeut Marco sa da at da måtte vi legge om treningen til dette, så da ble det gå trening i utmark, gå i bakker, steg med høye trinn og gå med sekk. Vi fant stier i skogen vi kunne gå på og gjorde dette et par ganger i uken. Jeg fikk meg en stav å gå med for å hjelpe med balansen. og jeg ble med på turen.
Turen til Lom kom og jeg ble med til Spiterstulen, rigget med fjellsko, niste og det som var og jeg prøvde meg men den steinrøysa ble for vanskelig. Likevel så var dette høyere enn jeg noen gang har vært mot Galdhøgpiggen i frisk tilstand. Surt å ikke kunne komme til toppen og feire verdensrekorden med 1000 kollegaer, men det ble en bra fest fordet og for meg var det en seier likevel. Dette ble et for hårete mål på dette tidspunktet, men det finnes nye mål å beseire.

Jeg har siden denne turen lurt på alternativer og vårt nye hårete mål er at i mai 2014 skal vi til preikestolen 😉 Opp dit skal jeg om jeg så skal sette igjen bitemerker i fjellet der, og flere har sagt at de vil være med på turen så dette kan bli gøy.

Etterhvert ble det slutt på treningen hos rehabteamet i Vennesla, og jeg stod på egne bein med tanke på treningsfremtid. Heldigvis har jeg fortsatt Bernt hos Vennesla fysioterapi,  her går jeg fortsatt 2 ganger i uken. Først oppvarming med sykkel, deretter styrke, osv, deretter avsluttes det med ei runde på benken, resten av dagen går med på å hjem  for å tøye, dusje og slappe av etter en hektisk dag. Siden ingenting kommer rekende på ei fjøl, har jeg vært litt på jakt etter løsninger som kan hjelpe meg, og jeg har med årene funnet ut div ting som kan hjelpe meg på vei tilbake til livet.

– ART (Active Release Techniqe), det er en fysioterapaut med ekstra utdannelse som tøyer og strekker og glatter ut sener, nervebaner og muskler. Ja, det er vondt når det strekkes og tøyes, men etterpå er armen straks mye bedre, så dette er virkelig å anbefale om du har en arm eller bein som er spastisk. Dette er noe jeg begynte å gå jevnlig til i perioder, begynte med 2 ganger i uken, og deretter vedlikehold en gang i uken. Men det koster meg 300,- for hver gang, så det begrenser seg for hvor mye jeg kan benytte meg av dette.

– Intensiv fot trening hos St.Olavs hospital avd Lian, her var jeg på 2 x 5 dager hvor vi intensiverte treningen med ren fokus på gangen og hastigheten ved gange. I løpet av disse 2 ukene fikk jeg økt kapasitet og bedre gange. Her trente vi på å gå på tredemølle, gå sideveis, baklengs og mye annet som hjalp på gangen. Turen opp hit var det rehabteamet i Vennesla som søkte meg opp.

– Intensiv fottrening, På St.olavs hospital avd. Lian har de et opplegg med intensiv fot/gå trening.
Her går dagene i å trene intensivt på spesifikke øvelser for å kunne øke gå kvaliteten og øke hastigheten.
De har et veldig godt opplegg som gir gode resultater, og det tas tester hver dag, og på disse økte jeg både hastighet på mølla og lengden på tid osv, etter dette oppholdet kunne jeg parkere gå staven mer eller mindre permanent, nå brukes den kun i mye vind og ulendt terreng, så det har virkelig vært bra for meg og min gange. kan virkelig anbefale dette oppholdet.

– Intensiv Saebo flex trening, Dette er et tilbud de har på bla.a St.Olavs avd. Lian i Trondheim. Her var jeg inne på høsten 2013.
Dagene bestod da i å bruke denne hansken til å flytte og plassere baller i forskjellige posisjoner og ca 100 repetisjoner hver dag, dette i 2 x 5 dager og i løpet av perioden ble resultatet at jeg fikk mye mindre spasmer i hånda og klarte å strekke på fingrene, og denne effekten satt i for ca 10-12 dager etterpå, så om jeg bare hadde hatt den hjemme å kunne holdt det vedlike med så hadde jeg nok vært bedre i dag. men siden hånda ikke kunne brukes til noe fornuftig, trakk effekten seg tilbake. Februar 2014 fikk jeg endelig min egen hanske å trene med, så nå skal det trenes.

Den 18 februar 2014 ble jeg overrasket av verdens beste arbeidsgiver, Astri Pedersen, og enda flere, jeg fikk en sykkel som jeg har drømt om for å kunne være i aktivitet med familien. historien har jeg beskrevet her: http://wp.me/p1kLOF-cf
Med denne sykkelen kan jeg sykle trygt og godt sammen med alle jentene mine og evt andre på turer.

Jeg har allerede hatt meg et par turer med sykkelen, og det er utrolig deilig følelse å igjen være aktiv og ikke alltid bruke bilen for å komme meg rundt, men nå kan vi slenge oss på sykkelen og komme oss rundt.
Jeg har en VIDEO fra første turen vår, kort tur men regnet kom å ødela, men det kommer flere videoer så snart våren kommer og vi kan ta oss litt lengre turer mens sola skinner og temperaturen er mer fristende enn 4 grader som det var på den videoen 😉

Vi har noen mål som vi håper å klare,
Mai – 2014 – Gå til preikestolen, grille pølser der og gå ned igjen.
August – 2014 – Her er jeg utfordret av Dag Otto Lauritzen til å delta i Grimstad Sykkelfestival, morro!
I 2015 har jeg sagt ja til å være med i styrkeprøven å delta med å sykle fra Eidsvoll til Oslo, dette skal jeg få til.

Men først skal jeg fokusere på å trene med den SaeboFlex hansken jeg har fått meg, og denne har jeg stor tro på. Det viser seg jo at etter kort tids bruk (1 time ca) så kunne jeg bevege på 2 fingre mot strekk, riktig nok forsvinner dette raskt når jeg ikke fortsetter å bruke den. Jeg er overbevist om at om jeg trenger 2×45 minutter hver dag vil jeg i løpet av noen måneder få tilbake en funksjon, som gjør at jeg kan ta i bruk handa i hverdagen, og når det skjer, så tviler jeg på at det trekker seg tilbake.

HER er en video jeg fant på nettet, og det finnes flere der ute, og når man ser disse videoen og de har klart dette, så skal pinadø jeg å klare det.
Jeg begynte første kvelden med å trene litt hjemme, og deretter rett i en hvileskinne, det ble tydeligvis litt vel mye, for på kvelden opplevde jeg blodtrykksfall og ble helt hvit i fjeset, fikk av meg hvileskinna og fikk i meg litt drikke og sånn og fargen kom tilbake, så IKKE overdriv, hehe.. er vel en grunn til at det heter max 2×45 minutter, så jeg kommer til å legge opp treningen til å ta en økt etter middag, og en økt før sengetid, i helgene tenker jeg å ta en økt på morgenen og en på ettermiddagen, men dette må jeg prøve meg frem til og kjenne litt på hva kroppen sier.
Uansett skal jeg bruke gopro kameraet mitt til å dokumentere noen av treningene slik at jeg kan lage en progresjonsvideo som jeg kan bruke til å gjøre det mulig for meg å se om det er noen, evt hvor mye bedring det er i hånda. I tillegg kan det hende at den igjen kan være til inspirasjon for andre.

I det siste har det skjedd bra mye, alt fra fra å komme på TV på distriksnyhetene for NRK Sørlandet, Førstesiden av Dagbladet og med dobbelside inni og en dobbelside i Se & Hør.

Etter disse reportasjene er jeg blitt kontaktet av folk jeg ikke kjenner som takker meg for at jeg har stått frem og gitt «hjerneslag et ansikt» og vist at det faktisk finnes et liv etter slag også. Jeg har fått masse hyggelige tilbakemeldinger fra familie, venner, kollegaer, bekjente, og mindre kjente, og det setter jeg stor pris på, tusen takk alle sammen. Ryktene sier at Norge Rundt har vært interessert i innslaget fra når jeg fikk utdelt sykkelen, så det kan hende vi sees på Norge Rundt etterhvert også.

  På Lørdag kom det en pakke fra Bardum også, det var drikkeflasker, nøkkelringer, og hals buffere, dette kommer godt med på turer vi skal ha i sommer. Tusen takk 🙂

Vi har allerede pratet om å ta oss en tur til Danmark i pinsa for å sykle litt der nede. Vi sitter også å drømmer om å ta en tur til Tøreboda ved Göta kanal i Sverige. Der skal det å være fine veier å sykle på, og vi har vært der før. Da vi var der var det uten sykler, men neste gang da blir det tur langs kanalen.Mens vi venter på sol og varme får vi klare oss med å drømme om turer og trene hardt.

Til slutt vil jeg bare få si tusen hjertlig takk til alle rundt meg som støtter meg og min familie i min kamp, dere gjør denne veien enklere.
Ingen nevnt, ingen glemt..