Hvorfor gir en «sykkel» meg så mye glede i hverdagen?

«Hva er det med deg å sykkel» spør noen, og jeg vil her forsøke å legge noen ord på hvorfor sykkel gir meg så mye og hvorfor jeg er så hektet.Når jeg var liten, dvs før moped tiden 😉 var jeg en ivrig syklist, jeg syklet til og fra skolen som var ca 7-8 km hver vei, jeg syklet også med avisen etter skolen.
Når jeg skulle noe tok jeg sykkelen fatt å tråkket i vei, for eksempel syklet vi når vi skulle til ´Jegersberg vannet´ for å bade med venner,trening, og lignende. Sykkel var transportmiddel som ble brukt hver dag, dette var måten jeg kom meg rundt på i den tiden.

Når jeg etterhvert fikk moped lappen, og senere lappen på bil ble nok dessverre sykkelen litt for godt parkert, den ble kun tatt frem en sjelden gang for å lufte seg litt og for å få litt bevegelse i kroppen.

Når barna våre etterhvert ble så store at de begynte med å ville sykle, Silje som er størst fikk jeg hjulpet litt før jeg ble syk, mens Tomine som var 1 år når jeg ble syk har jeg ikke kunnet gi opplæring til, jeg måtte stå på siden og prøve å forklare, mens mor måtte sykle etter henne og ta turene med jentene. Det var sårt å stå igjen å se på.
Jeg var også med når jobben på et sommerstevne monterte en drøss med sykler som skulle auksjoneres ut til intekt for en jente-skole vi støtter i Sierra Leone. Gjett om jeg hadde lyst til å hive meg på en sykkel og sykle avgårde da 😉 men neida, det funket ikke med en arm og ett bein.

Så fant jeg en side om trike (trehjuling) som kunne passe for meg, men den var for dyr for vår lommebok, og jeg var over 26 år så jeg fikk ikke noe støtte fra NAV, og det var da den supre jobben min trødde til, resten av historien kjenner du kanskje til, om ikke så ligger det et innlegg om det her på bloggen min.

Når jeg etterhvert fikk sykkelen og kunne begynne å bruke den, kjente jeg i starten at dette her var tungt men samtidig godt. Jeg måtte la hjelpe-motoren stå på max hele tiden slik at jeg kom meg fremover i motvind og motbakker.
Når jeg var så avhengi av den hjelpen ble det litt «rekkevidde angst» så jeg tok meg bare noen korte turer i nærområdet, men så kjente jeg at tur for tur gikk lettere og lettere, jeg presset meg selv litt lengre for å klare enda mer.
Bakker jeg i starten måtte ha en til to pauser i, syklet jeg plutselig rett opp uten å måtte ha pauser, det ga meg en mestringsfølelse som trigget noe i meg  til å ville mer. En kan vel si at endorfinene ga meg en slags «gledes-rus»

Etterhvert følte jeg at jeg mestret mer, så nå ble det turer i området sammen med jentene mine, alle 3, og vi kunne finne på noe sammen.

Det tok ikke lange tiden før jeg følte meg klar til lengre turer, så jeg syklet hjemmefra og ned til kr.sand sentrum (1,5 mil en vei), og den følelsen en får når en kjenner sola skinne, lukten av gress og «vår» i luften ga meg et kick, det var lenge siden jeg hadde kjent på den følelsen. Jeg belønnet meg selv med en softis i gjestehavna i byen før jeg tok meg en runde rundt i byen og så på livet i markensgaten. Turen ble på ca 3 mil og når jeg kom hjem, riktignok var batteriet nede på siste streken på displayet, så det var godt å være hjemme igjen 😉 Jeg trengte et ekstra batteri.

Jeg fant ut at det er mange penger å spare ved å kjøpe et ekstra batteri fra USA og bruke JetCarrier m/sjøfrakt for å få batteriet hjem.  det var absolutt verdt de 4500,- det kostet. Nå kan jeg legge ut på lengre turer og nyte enda mer frisk luft og se nye ting.

Sykkel-rus:
Med sykkelen får jeg en følelse av selvstendighet, frihet og mestring, jeg får frisk luft, får bedret kondisen, samtidig sitter jeg trygt og godt og kan ta en hvil når det trengs.

Et sikkert tegn på dette er at når jeg kommer hjem å det er bare å vrenge av seg tøyet og komme seg i dusjen. Utrolig god følelse å kjenne at en har fått brukt kroppen skikkelig igjen, spesielt når det ikke har skjedd på flere år.
Bivirkningen av den økte aktiviteten er at jeg er blitt så full av energi at jeg bare må mer og mer, og jeg blir nok litt «maur i rumpa»-urolig 😉
Noe som resulterer i at jeg blir med på mere sammen med familien og sitter igjen med overskudd etter det også. Å det er jo bare hærlig.

Ungene merket dette da jeg plutselig kunne på en søndag formiddag foreslå om vi skulle sykle til stranda en tur å kose oss der litt, og det gjorde vi. Gjett om ungene var i hundre da, både sykkel og strand, attpåtil ble det en is i sentrum, vi hadde noen ekstra glade barn på disse turene. De skal det nå bli mange av.

#DenFølelsen
Har du noen gang kjent på den følelsen der du kjenner på kroppen at ´NÅ´ har du det bare helt utrolig BRA og man glemmer alle bekymringer og nedturer..?, du kjenner liksom bareen enorm intern glede i hele deg?
Slik følelse fikk jeg en dag jeg var ute å syklet, sola skinte fra skyfri himmel, jeg tok turen via et skogs/tur-område jeg var endel i som ung, jeg kom ned fra veien og inn på grus stien, det støvet rundt meg fra hjulene, føn-vinden bringte med seg lukter fra skogen som vekket minner fra ungdomstiden og en følelse jeg ikke har kjent på lenge, jeg har vanskeligheter med å beskrive akkurat den følelsen med ord. Men det var en følelse av en enorm glede.. lykkerus er vel det nærmeste jeg kommer til beskrivelse jeg hadde akkurat der å da.
Den følelsen har jeg lyst til å kjenne igjen, så jeg håper det snart er tid for sol og sommer igjen 🙂

Med den energien og overskuddet jeg bygget fra slutten av april til juni, gjorde at jeg hadde en fantastisk tur til Prekestolen sammen med gode venner. Når jeg kom opp var jeg faktisk ikke sliten, men vi tok den tiden vi trengte opp og ned, og selv om jeg sleit med føttene etterpå så var jeg sliten i kroppen et par dager, så var jeg klar for nye treninger. Måtte bare lege tærne først. Så  jeg sitter igjen med følelsen av glede etter å ha gjennomført en slik tur. Nok en følelse av mestring som gir en boost for selvtilliten og igjen mer lyst til å begi meg ut på nye utfordringer.

I sommerferien ble det sykling både i fjellet (Røros området) og i Sverige langs göta kanal.
Sistnevnte var noe jeg gledet meg mye til og var skikkelig bra opplevelse, det var grusveier, med båter som glir forbi rett på siden av der du sykler. Lukta av diesel og båt ga minner fra tiden vi gledet oss innen båtlivet samtidig, som jeg kunne nyte sykkel turen sammen med familien, hvilken hærlig følelse!. Dette nærmer seg toppen av lykke. 😉

Når jeg ser tilbake til hvordan jeg var etter slaget, hvor jeg var helt tom for energi, sovnet til barne TV, ble sittende hjemme mens kona gikk turer med ungene, når det var snakk om badeturer til stranda osv ble jeg igjen hjemme. Slike ting hadde jeg ikke kapasitet til, det ble for mye når jeg først hadde vært innom jobben, trent med fysio eller ergoterapaut og egentrening. da sa det stopp og resten av dagen var det ikke mye energi igjen.

Nå jobber jeg 100% stilling, har trening og fysioterapi 2 dager i uka, er i full aktivitet i helgene, pusser opp hjemme og involverer meg mer og mer i LFS med styre der for å bistå dem og andre slagrammede som trenger noen å prate med osv.
Dette blir en spennende prosess.

I tillegg skal jeg 19-21 juni delta i styrkeprøven og sykle eidsvoll – Oslo sammen med kollegaer i Atea, venner, bekjente og andre slag rammede som har lyst til å prøve seg. Frem mot dette rittet vil jeg bruke tiden godt på styrketrening og sykling, Når det gjelder sykling har jeg et ønske om å dra med meg flere på sykkeltur for å dele gleden med flere, og kanskje noen flere får lyst til å prøve seg på Eidsvoll-Oslo de å (7 mil)

Det hadde vært morro å vært en god gjeng som syklet sammen, under parolen «Slagkraft for sykkelglede» f.eks, uansett om man klarer å gjennomføre eller ikke, så har du nok kommet deg lengre enn om du ikke forsøkte.
Sammen kan vi trene oss opp. 🙂

Blir du med?