Pårørende til slagrammede, og hvordan det oppleves.

Denne artikkelen  er skrevet av min kone Helle, dette er hennes ord og følelser for hvordan hun ble behandlet mens jeg var indisponibel i sykesengen.
Er det virkelig slik det skal være i helse Norge? burde ikke de som står nærmest bli inkludert, det er trossalt denne personen som kommer til å tilbringe mest tid med denne personen i tiden fremover.

Hvordan jeg som pårørende opplevde slaget?
Nå er det 5 år siden min bedre halvdel ble syk, sjokket som kom fra klar himmel. Hadde lagt lillemor for kvelden, hun var veldig urolig denne kvelden. Satte meg i sofaen å så på tv, plutselig ringte det på døren og to venner kom inn. De ba meg sette meg i sofaen, og de fortalte at Freddy hadde fått slag og var på sykehuset. Jeg reagerte med å grine, for jeg trudde først at dette var ikke mulig. Jeg tok meg sammen, og ringte til svigerforeldrene mine. De var allerede på vei hjem til oss siden Bjørn allerede hadde ringt til dem. Når de kom til oss, så dro svigerfar og jeg ned på sykehuset mens svigermor ble hjemme med jentene. I bilen på vei ned til sykehuset så ringte jeg mine foreldre samt jobben til Freddy. Alle var i sjokk, og mine foreldre skulle komme nedover med en gang de også.

Nede på sykehuset så fikk jeg beskjed om at Freddy var inne på akuttmottaket. Vi løp inn dit, og fikk komme inne til han med en gang. Jeg husker jeg så armen som hang ut på siden, og at klærne var klippet i stykker. Han var sur for han klarte ikke å løfte armen opp igjen. Jeg ba de om å gi han noe så han kunne slappe av, deretter ble vi sendt ut på gangen igjen. Selv hadde jeg mest lyst å være der fortsatt. Da vi kom ut fra rommet, så knakk jeg sammen. Gråten tok meg, og jeg så på svigerfar som også bare gråt. Var ingen som kom å snakket med oss, men vi fant oss et bord for vi måtte bare vente. De skulle overføre Freddy til intensiven. Tiden gikk, og ingen kom for å informerte oss på hva som skjedde. Etter flere timer fikk jeg overlevert eiendelene til Freddy. De skulle nå overføre han til intensiven, for de hadde ikke kontroll på blodtrykket. Jeg så på skjermen at blodtrykket var fremdeles veldig høyt, og at de prøvde å behandle dette. Jeg fikk kontakt med Freddy at dette skulle vi klare sammen. Klokka ble vel nesten midnatt innen jeg kom meg hjem igjen.

Jeg klarte ikke å legge meg til å sove, og tankene svirret i hodet. Ikke ringte sykehuset meg heller, så jeg bestemte meg for å ringe de. Fikk beskjed om at det var ikke noe nytt. Klokka var vel nesten 5 om morgenen, da ringte telefonen min. De klarte ikke å få kontroll på blodtrykket, så Freddy måtte inn til Rikshospitalet. På grunn av dårlig vær kunne de ikke fly helikopteret inn, så det ble til at de måtte kjøre ambulanse innover. Jeg ringer svigers med en gang, og vi bestemmer oss for å kjøre bobilen innover. At jeg fikk beskjeden om at jeg ikke kunne være med i sykebilen, tok jeg veldig tungt. Jeg klarte ikke å sove på turen inn heller, bare masse tanker i hodet. Husket bare det jeg hadde lest på nettet om hjerneblødning natta før. Ingen hadde informert meg om hvor stor blødningen var, eller hva som var skadet. Jeg husker jeg hadde lest at noen mister talen, og noen må lære seg alt fra å prate, spise og kanskje glemt hvordan livet deres var før de ble syke. Jeg fryktet det verste.

Inne på riksen fikk de omsider kontroll på blodtrykket etter flere timer med testing, og jeg satt ved Freddy hele tiden. Hver gang jeg skulle gå å ta meg litt mat, jeg ble ikke tilbudt noe å spise. Så jeg måtte selv kjøpe mat. Da ringte telefonen min, Freddy hadde bedt sykepleieren ringe etter meg. Han gråt masse, for han ville ikke dø. Igjen sa jeg at vi sto sammen om dette, og vi skulle klare dette. Ingen tilbydde meg noen å prate med, men legen kom å pratet med svigers. De spurte om de skulle fjerne blødningen i hodet. Han forklarte hvordan det var, og at det ville kunne skade friskt vev i hjernen om de gikk inn. Svigers så på legen, og sa at vi lar hans samboer ta avgjørelsen om hva som skulle gjøres. De mente jeg var hans nærmeste pårørende, men siden vi ikke var gift så fikk svigers spørsmålet. Jeg måtte tenke, og tok avgjørelsen at vi ikke skulle gjøre noe som helst. Mens Freddy var innlagt på riksen kom også hans sjef innom. Jeg husker han gråt i gangen før han gikk inn til Freddy, men tok seg sammen og gikk inn til han. Etter en stund kom han ut igjen, og fortalte meg at Freddy var den han alltid hadde vært. Mannen med masse humor, og hadde sagt at «det gikk slag i slag her på slagavdelingen.» Etter et par dager i Oslo, så hadde de fått kontroll på blodtrykket. Turen gikk hjem nå, og denne gangen skulle han overføres til slagavdelingen på sykehuset i Kristiansand. Jeg fikk ikke være med i sykebilen denne gangen heller, så jeg måtte sitte i bobilen sammen med jentene og svigers. Mamma og pappa kjørte i bilen bak oss, og nå skulle vi starte kampen tilbake til livet.

Tilbake på slagavdelingen så ble jeg totalt oversett, og ingen spurte meg om noe. Jeg ble sendt på gangen hver gang de skulle snu på han. Ikke fikk jeg lov å se hvordan de gjorde det, selv om jeg hadde lyst å lære. De satte han på dostol, og husker at han hadde ikke balanse til å sitte på den. Armen falt utenfor, og han skulle ta den opp igjen så endte det med at han gikk rett i gulvet med fjeset først. Jeg løftet han opp, og støttet han opp. Han kunne jo ikke sitte, for dette var noe av det som måtte trenes opp igjen. Jeg ropte etter hjelp, og etter ca 20 minutter kommer det noen inn. De sender meg ut, og de vil ikke høre på hva jeg har å si. Under hele oppholdet så ble jeg oversett, og ingen spurte meg om noe. Husker en dame spurte om jeg ville snakke med noen. Jeg takket ja, og jeg ventet en dag, to dager men ingenting skjedde.

Etter hvert skulle Freddy overføres til Kongsgård for rehablitering, her ble jeg litt mer inkludert. Noen sykepleiere viste meg noen triks, og jeg fikk lov å være med å trene. Jentene synes det var stas å hjelpe pappa, selv om de synes det var skummelt å sitte i rullestolen. Etter flere uker med trening, så fikk vi endelig Freddy hjem på perm. Vi fortsette med å trene på nye ting, og fra å komme trillende hjem. Kunne han gå på egenhånd. Likevel var det en støtte å ha meg der når han skulle gjøre noe. Hjemme laget vi god mat, og vi begynte å snakke om hvordan livet vårt skulle bli. Vi var nå blitt forlovet, og vi hadde et bryllup å planlegge. Noe som fikk tankene vekk fra mye vondt.

20110430_208Jeg har i ettertid prøvd å komme i kontakt med andre pårørende, og jeg leste noen på en hjerneslag side på Facebook. Ingen skrev om sine følelser, eller hvordan hverdagen deres var. Jeg fant da ut at jeg kunne opprette en lukket gruppe. Jeg fikk lov av Øystein Peerskaas å reklamere for siden min. Mange kom over, og her har åpnet folk seg mer. Her turte de å stille spørsmål som de ikke tørre spørre på andre siden. Her fikk de svar fra likesinnede, og ekstra trygt da siden kun var for pårørende. Ingen med slag skulle komme inn å lese hva de skrev. Blir litt sjokkert over at flere beskriver deres hverdag lik min som for 5 år siden. Det vil si at det ikke har skjedd noe i helsevesenet på de årene. Tenk hvor mange tusen om ikke millioner som vi sparer Helse Norge for hvert år. I dag er vi nesten 150 stk der inne, og alle nye pårørende er velkommen. Siden heter «Pårørende til slagpasienter»

Er det slik det skal være i 2015? hvilke rettigheter har egentlig pårørende? burde de få kurs, samlinger, muligheten til å møte andre pårørende for å dele erfaringer?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s